Slik går en befaring egentlig for seg, steg for steg

Befaringen begynner ved skrivebordet. Jeg ringer eller skriver til den som disponerer stedet og stiller de kjedelige spørsmålene først: hvem har nøkkelen, når er lokalet ledig, og finnes det andre som bruker det samme døgnet. Dette tar ti minutter og sparer ofte en hel reise.

Deretter henter jeg kart og noen bilder av stedet, slik at jeg vet hvor sola står på ulike tider. I høstukene er dagslyset kort og lavt, og et rom som virker lyst på bildene i juni kan være mørkt klokka halv tre i dag. Jeg noterer solnedgangstid og regner bakover.

Til slutt pakker jeg en liten befaringsveske, ikke kamerautstyr. Der ligger målebånd, lommelykt, en forlengerkabel, en skisseblokk og en telefon med full batteri. Jeg tar med lite fordi jeg skal se, ikke filme, og fordi en lett veske gjør at jeg faktisk går rundt over hele stedet.

Kursdeltakerne får den samme lista å starte med, og de endrer den gradvis etter hva de selv savner ute i felt.

• Bekreft kontaktperson og tidsrom på forhånd
• Sjekk solretning og lysforhold på kartet
• Pakk lett: målebånd, lommelykt, skisseblokk

Når jeg kommer fram, filmer jeg ingenting. Jeg stiller meg ved inngangen og går sakte gjennom stedet slik crewet vil gjøre det: fra parkering, gjennom døra, bort til det stedet kameraet skal stå. Jeg teller skritt og lytter etter hindringer som trapper, smale dører og tunge løft.

Jeg ser etter strømuttak og tester dem med en lader eller lampe, fordi et uttak som finnes ikke alltid er et uttak som virker. Jeg noterer hvor mange som er i bruk av andre, og om sikringen tåler mer enn en kaffetrakter.

Så måler jeg plassen der det skal jobbes. Et rom som ser stort ut, blir raskt trangt med stativ, lysstativ, en lydperson og en intervjuobjekt som trenger litt avstand til kameraet. Jeg tegner en enkel skisse med mål, og den følger senere med i lokasjonsbriefen.

Alt dette skjer før jeg har en mening om om stedet er pent. Pent kommer sist, praktisk kommer først.

• Gå ruta crewet vil gå, med utstyr i tankene
• Test uttakene i stedet for å anta at de virker
• Mål og skisser plassen der arbeidet skal skje

Det som oftest overrasker nye videoskapere, er at et fint sted ikke er det samme som et tilgjengelig sted. Jeg spør alltid hvem som kan gi skriftlig tillatelse, og jeg ber om den på e-post, ikke som en muntlig avtale over en kaffekopp.

Er det et offentlig sted, sjekker jeg om det kreves tillatelse for stativ, lys eller sperring. Er det et privat lokale, spør jeg om naboer, vaktmester eller andre leietakere må varsles. Svarene noterer jeg med navn og dato, slik at de kan legges ved briefen.

Jeg spør også om forsikring og om reglene for å flytte på møbler eller bruke lim og tape. Mange steder har enkle regler som blir dyre å bryte, og det er langt lettere å lære dem under en befaring enn midt i en opptaksdag.

Kursdeltakerne øver på akkurat dette: å skrive de samme tre linjene til en eier og vente på svar før de planlegger videre.

• Be om skriftlig tillatelse, ikke bare muntlig
• Noter hvem som svarte og når
• Spør om regler for møbler, tape og forsikring

Etter at det praktiske er notert, setter jeg meg ned i rommet i noen minutter. Jeg ser hvor lyset faller, hvor det blir hardt og hvor det blir mykt, og jeg tar noen bilder med telefonen fra tenkte kameraposisjoner. Bildene er arbeidsnotater, ikke resultat.

Så lytter jeg. Kjøleskap, ventilasjon, trafikk, en lærer som går i gangen. Jeg bruker gjerne to minutter helt uten å snakke, for ørene venner seg til støy raskt, og jeg vil høre det mikrofonen kommer til å høre.

Noen ganger kommer jeg tilbake til stedet på det klokkeslettet opptaket er planlagt. Det er den mest pålitelige måten å vite hvordan lyset og lydbildet blir, og det er ofte verdt en ekstra tur på en ettermiddag.

Lyset og lyden får egne moduler i kurset, men de begynner her, ved at man først legger merke til dem.

• Sitt stille og se hvor lyset faller
• Lytt i to minutter uten å snakke
• Besøk gjerne stedet på planlagt klokkeslett

På vei hjem leser jeg gjennom skissene og notatene mens de er friske. Det jeg ikke skrev ned den dagen, husker jeg sjelden riktig en uke senere. Jeg skriver ut en ren versjon samme kveld, med adresse, kontaktperson, strømuttak, mål og bilder.

Briefen skal kunne leses av en som ikke var der. Den som kommer med utstyret, må vite hvor de skal parkere, hvilken dør som er åpen og hvem de ringer om noe går galt. Skriver jeg den for meg selv, er den ikke ferdig.

Jeg legger ved tillatelsene og markerer tydelig det som fortsatt er ubekreftet. En brief med ærlige hull er mer verdt enn en som ser komplett ut, men bygger på antakelser.

Deltakerne i kurset lager sin første brief av en befaring de selv gjør, og får tilbakemelding på hva som mangler.

• Skriv ren versjon samme kveld
• Skriv for en som ikke var med
• Merk ubekreftede punkter tydelig

Ikke alle steder blir med videre, og det er en del av jobben. Jeg sier nei når tilgangen er uklar, når strømmen ikke holder, eller når støyen ikke lar seg flytte. Et nei etter en time koster langt mindre enn et nei på selve opptaksdagen.

Av og til er svaret et ja med vilkår: flytt opptaket til formiddagen, bruk batteridrevet lys, eller spør eieren om en annen dag. Slike justeringer er ofte enkle når de blir oppdaget tidlig.

Jeg har lært å stole på notatene mer enn på magefølelsen. Et sted jeg likte veldig godt har noen ganger falt på et enkelt punkt, som en dør som ikke kunne stå åpen eller en trapp uten alternativ.

Det er den vanen jeg helst vil at deltakerne tar med seg: å la tallene og svarene avgjøre, og la stemningen komme etterpå.

• Uklar tilgang er nok til å vente med ja
• Et tidlig nei er billigere enn et sent
• Stol på notatene, ikke bare magefølelsen