Skisser, målebånd og tommelfinger: slik planlegger vi kameraposisjoner

Når vi går gjennom kameraposisjoner på kurset, ligger ikke utstyret på bordet først. Det som ligger der, er et ark med en enkel plantegning av rommet eller stedet. Jeg mener at de fleste feil med kameravinkler oppstår fordi man tenker bilde før man har forstått rommet. Skissen tvinger deg til å se stedet ovenfra: hvor er veggene, hvor er døra, hvor står møblene som ikke kan flyttes.

Skissen trenger ikke være pen. Rette streker og noen bokstaver holder. Det viktige er at målene stemmer omtrent. Vi ber deltakerne ta med seg mål fra befaringen, målt med et vanlig målebånd eller med skritt de har kalibrert på forhånd. Når skissen er laget, blir den arbeidsflaten vi tegner kameraposisjoner på, og den følger med i lokasjonsbriefen.

Mange er skeptiske til papir, særlig de som er vant til å planlegge på skjerm. Likevel viser det seg gang på gang at en skisse på A4 gjør at hele teamet ser det samme. Du kan peke, stryke ut og tegne om på sekunder, og det er akkurat den hastigheten man trenger i planleggingsfasen.

• Tegn rommet ovenfra med veggene i riktig forhold
• Merk dører, vinduer og strømuttak
• Skriv inn målene du faktisk har målt, ikke dem du antar

Et kamera har en synsvinkel, og den bestemmer hvor mye av rommet som kommer med i bildet fra en gitt avstand. Dette kan du regne ut ved skrivebordet. Vi lærer deltakerne å slå opp synsvinkelen for linsene de har, og å tegne den som en kileform på skissen. Da ser du med en gang om et halvbilde av en person fra kameraposisjon A rekker å få med bakveggen, eller om du må flytte deg.

Enkle tommelfingerregler hjelper mye. Et portrett i brystbilde krever for eksempel en annen avstand enn et totalbilde av et arbeidsbord. Vi bruker ikke tabeller med fasitsvar, for hvert sted er forskjellig, men vi øver på å anslå avstand fra bredden på det som skal vises.

Det som overrasker flest, er hvor ofte regnestykket avslører at en tenkt posisjon er umulig. Kanskje står kameraet da midt i en gang eller bak en pilar. Bedre å oppdage det på papiret enn mens skuespillere eller intervjuobjekter venter på at du skal løse det.

• Tegn linsens synsvinkel som en kile på skissen
• Sjekk at kameraet har plass til stativet i posisjonen
• Regn med litt margin bak kameraet for å kunne justere

Verktøyene vi anbefaler, er få og billige. Et målebånd på fem til ti meter dekker det meste av innendørs jobb. For utendørs bruk er et kompass nyttig, særlig når sol og skygge skal styre hvor kameraet står. Mange lar mobilen stå for kompasset, men jeg ber deltakerne ha et ordentlig ett i bagen, siden batterier og apper svikter når det trengs.

Så har vi en enkel papirsøker: et kort med utklipt rektangel i samme proporsjon som bildet. Du holder det opp for øyet og beveger deg, og får en grov følelse av hva kameraet vil se. Det høres gammeldags ut, men det fungerer overraskende godt når du skal avgjøre mellom to posisjoner uten å bære fram hele utstyret.

Til slutt hører selvsagt kameraet selv med, men helst som siste kontroll. Poenget med metoden er at du kommer til stedet med en plan og bruker kameraet til å bekrefte den, ikke til å lete etter den.

• Målebånd på fem til ti meter
• Kompass til bruk når solretning har betydning
• Papirsøker i bildeformatet du skal filme i

Skal kameraet bevege seg, må du planlegge banen. En sidelengs kjøring langs en vegg krever fri gulvflate og jevnt underlag, og en gange mot en person krever at ingen snubler i kabler. Vi tegner bevegelsen som en pil på skissen og skriver ned start- og sluttposisjon, slik at den kan gjentas flere ganger.

Det er lett å undervurdere hvor mye plass bevegelse tar. Et stativ med hjul, en gimbal eller bare en person som går med kameraet på skulderen trenger alle ulike korridorer. Vi ber deltakerne gå banen med målebåndet i hånden og notere hindre underveis, som dørterskler, tepper og trapper.

Husk også lyd og lys i banen. Kameraet kan rette seg mot et vindu halvveis i bevegelsen og få stygge refleksjoner, eller mikrofonen kan komme for nær en støykilde. Derfor er bevegelsesplanen alltid koblet til de andre modulene, ikke et eget lite prosjekt.

• Tegn bevegelsen som pil med start og slutt
• Gå banen på forhånd og noter hindre
• Se etter vinduer og støykilder langs banen

En god plan har alltid en plan B. På skissen tegner vi minst to posisjoner for hvert viktige bilde, merket med hovedvalg og reserve. På lokasjonen kan det dukke opp noe uventet: en parkert bil, en person som arbeider, eller solen som flytter seg raskere enn forventet. Da er det en trøst å ha valget klart.

Vi lærer også å skille mellom posisjoner som er nødvendige for historien og de som bare er fine å ha. Hvis tiden går fort, vet du hva du kan droppe uten at resultatet lider. Det er en erfaring som kommer fra praksis, og som vi prøver å gi deltakerne på forhånd gjennom øvelser.

Reserveposisjonene dokumenteres i lokasjonsbriefen sammen med hovedvalget. Den som skal ut på jobben, trenger ikke huske noe, for alt står der. Det gir ro, og ro er faktisk det som gjør at du ser muligheter på stedet i stedet for å jage etter løsninger.

• Tegn hovedvalg og reserve for hvert viktige bilde
• Skill mellom nødvendige og valgfrie posisjoner
• Før begge inn i lokasjonsbriefen

Til slutt går skissen og posisjonene inn i en lokasjonsbrief. Der står plantegningen, kameraposisjonene med avstander, bevegelsene og reservevalgene, sammen med bekreftet tilgang og tillatelser for stedet. Slik blir planleggingen noe andre kan bruke, ikke bare noe du bærer i hodet.

Vi ber deltakerne teste briefen på en kollega som ikke har vært på stedet. Hvis vedkommende kan forklare hvor kameraet skal stå og hvorfor, er briefen god nok. Hvis ikke, mangler det en opplysning, og den finner vi lettere ved skrivebordet enn ute i felt.

Jeg har sett at deltakerne som bruker mest tid på denne overgangen, får færrest overraskelser senere. Ikke fordi planen er perfekt, men fordi den er skrevet ned og kan justeres. En plan på papir kan forbedres, en plan i hodet bare glemmes.